BETATT AV DISTRAKSJONER

17.10.2020

I dag blir vi konstant underholdt, programmert og instruert av en industri som bidrar til at vi er på god vei til å bygge en kultur som sørger for at vi hele tida holder oss opptatt. Distrahert.

Med alle de fargerike appene, et hypnotiserende media og mangfoldet av underholdende opplevelser tilgjengelig er det lett å glemme fokus. Lett å glemme seg selv og hverandre. Hva som egentlig betyr noe for oss og for fellesskapet. Hva som er et bærekraftig og meningsfullt fokus som skaper merverdi, livskvalitet og rettferdighet.

Et fullstendig mislykket inntrykk

Jeg møter stadig mennesker som uttrykker at de aldri strekker til og som føler seg mislykket. De pisker seg selv rundt i manesjen i det som blir en runddans av jag, stress, nedstemthet og utilstrekkelighet. Jeg har også vært der, og stikker fremdeles innom. Heldigvis noe sjeldnere enn før.

I stedet for å være vår egen alliert og støttespiller ender vi opp med å være en fryktelig diktator. Reduserer oss selv til en feilvare som aldri holder mål.


Hva skjer hvis vi senker pisken, tempoet og stopper opp? Kjenner etter? Frykter vi følelsene og tankene som kanskje kommer snikende? Angsten, uroen, bekymringen, tristheten, sinnet, lengselen, ensomheten, grådigheten, misunnelsen, irritasjonen, misnøye? Mildheten?

Vi gjør tilsynelatende mye for å slippe å innlate oss på dette. Holder «krisene» unna.
I dag står distraksjonene i en hengiven kø for å døyve det som egentlig ligger inni oss samt det som virkelig eksisterer rundt oss.

Identitetskrise

Når vi vedvarende lar oss distrahere ender vi omsider i en eller annen form for utmattelse.

Blir det muligens en identitetskrise? Vi vet gjerne ikke helt hvem vi er, ei hva som egentlig er meningsfullt for oss. Jager etter noe udefinert som stadig endrer seg.

Vi er i utgangspunktet fri til å velge hva vi vil hengi oss til. Hvilke rollemodeller vi vil ha, kvaliteter som er mest ettertraktet for oss, karriere som bør etterstrebes, hus, bilmerke, klær osv. Vi kan ikke fraskrive oss konsekvensene av det vi velger.

Her er det nødvendig at jeg poengterer at barn er per definisjon fratatt ansvar. Enig, eller?

Så hvem er det da som har ansvaret for dem, og opp til hvilken alder?

Kjære Instagram, Snapchat, Netflix, TikTok...  - dere som har oss kjær

Er du selv bevisst på at du har anledning til å bry deg, frihet til å sette egne standarder? At du har muligheter, potensiale, verdi, eier et herlig mangfold samt kan benytte din stemmerett daglig? At du kan endre deg selv hvis du ønsker det, at du kan snu din oppfattelse av verden?

Lukker vi våre sluser for dette vil de mektige industriene som råder i dag programmere oss i stadig økende grad. Ta overhånd. Er det ikke det som er i ferd med å skje? Hvor langt skal det få lov til å gå?

  • Jeg stusser stadig på hvordan det har blitt slik at selv om vi er sammen med de vi elsker høyest så er vi fraværende. Vi sitter fortapt i vg.no, TikTok, Netflix og Snapchat.....Hva vil de kortsiktige og langsiktige konsekvensene av denne avhengigheten og distraksjonen  være? Jeg må bare spør.


Uten regler blir det kaos og usikkerhet. 

Om vi venter på at noen skal sette en stopper, redde oss, irettesette oss, er det meget sannsynlig at svaret er oss selv. Vi må selv finne frem verktøy, energi, materiale, motivasjon og bygge, skru opp og feste en "av-på knapp". Hente oss inn igjen. Nullstille. Vurdere fokus.

Å disiplinere oss og sette grenser for oss selv samt de vi bryr oss om er blitt en livsnødvendighet. Det har det alltid vært, men nå står vi i et fristende, nytt og mektig landskap som gjør oss usikre nok til at vi ignorerer behov for sette grenser. Eller våger vi ikke? For hva vil skje hvis vi sier nei? Velger å ikke være med?

Det er selvsagt mye bra, nyttig, fantastisk og nødvendig i utviklingen, trendene, teknologien og hastigheten som beveger oss. Det vil jeg være veldig klar på.
Det er også et dilemma hvor det ligger både panikk og begeistring.

Fryktene FOMO & FOLO 

Vi begynner å forholde oss til en kunstig fremstilling av hvordan verden skal være, livet skal leves, hvordan vi skal se ut, si, gjøre og hva vi skal ha fokus på. For vi må ha fokus, og det er et fokus basert på FOMO (fear of missing out) FOLO (fear of living offline). 

Vi har blitt eksepsjonelt gode på å holde på dette fokuset. For vi har det i oss, det å bli virkelig GODE på det vi har fokus på.

Hvis det er en mening med at vi alle er forskjellige, hvorfor er det blitt slik at vi ikke lenger ønsker å skille oss ut? Vi er blitt en gjeng med kopier av hverandre i en estetisk men samtidig nesten parodisk komposisjon. Vi vil se like ut, men prioriterer likevel egoet fremfor fellesskapet. Vi bygger en identitet som er ytrestyrt. Hva mener alle andre om? Hva synes du? Jeg må. Jeg bør.

Paradokset her er at vi har ingen forutsetning for å overhodet vite hva de andre faktisk mener, vi kan bare ha en beste gjetning. Det eneste vi kan med sikkerhet vite er hva vi mener selv. Det er dermed urovekkende at vi legger så mye vekt på hva vi tror at andre mener om oss.
Det utvikler seg til en dyrkelse av ensomhet.

Ensomhet og Porno

Ordet ensom "lonely" og ordet "porn" var de mest googlede ordene i 2015. I 2019 var det "Disney Plus". Hvem og hva programmerer oss, sa du?

Vi er på god vei til å skape en kultur hvor vi stadig måler oss med en modell av verden, av skjønnhet, av suksess som er "airbrushed", foto shoppet, suggerende, selvsentrert og grådig. Sosiale medier, vanlige medier og streamingtjenester bidrar til at vi nå har en kultur hvor vi stadig sammenligner oss.

Det er brutalt å stå foran et speil og si til meg selv "du ser skikkelig bra ut, du er verdifull, du er god nok" når jeg blir målt og måler meg selv opp mot en standard som ikke er rettferdig, ekte og dermed vanskelig å oppnå. Tenk hvis vi ikke hadde speil og skjermer? Hvis speilet og skjermen var det vi ser i blikket, ansiktet og smilet til de rundt oss? Hva forteller ditt ansikt i møte din bestevenn, ditt barn, din ektefelle eller kollega i dag? Hva vil du de skal se og føle i møte med deg?

En rettferdig sammenligning

Så lenge vi sammenligner vår situasjon med andres er det mulig vi ikke vil få det bra med oss selv.

Skal du sammenligne deg med en annen så må det være en som har alt det samme som deg; oppvekst, alder, familie, utseende, erfaring, utfordring, fordel, rikdom, kjønn, helse osv. Uten det så er du garantert en urettferdig sammenligning. Min beste gjetning er da at du kan kun sammenligne deg med deg selv. Hvem du var nå nettopp, i går og uka før det - mot hvem du er i dag. Vi kan i en slik kontekst godt spørre oss selv; hvilke endringer kan jeg gjøre for å gjøre dagen i dag litt bedre enn dagen i går? 

Hva skjer hvis du faller bakpå, lever noen timer hver dag offline? Hva står du igjen med da? Deg selv! Det er en gylden mulighet som gir deg anledning til å lære om deg selv, akseptere deg selv og de rundt deg, tolerere, se nærmere på hva du er engstelig for, hva som egentlig stresser deg, hvorfor du er usikker. Hvorfor du er trygg.

I all sin enkelhet er det tross alt bare DU som kan være strålende på å være DU.