Et bristende lykkepunkt

08.09.2020

Barn og ungdom

Barn og ungdoms digitale vaner er blitt et frustrasjonsmoment som bygger seg opp for mange foreldre og har gitt utløp for mye bekymring og utallige diskusjoner på ulike arenaer i familier, på skole og på fritidsaktiviteter. Mange opplever en fremmed og ukontrollert mediehverdag, mangel på klare retningslinjer og regulering for barnas skjermtid. Vår posisjon som ansvarlige, rettledende og grensesettende voksne er svekket. For min generasjon som gjerne defineres som "digitale immigranter" kan i hvert fall jeg rapportere om et behov for hjelp til å best mulig forstå våre barns digitale vaner (herunder skjermtid/ bruk, spilletid, internett tid/ bruk). Den hjelpen bør etter hvert være tilgjengelig for å unngå å sykeliggjøre våre barns digitale atferd på ukritisk grunnlag. Det er ikke sikkert at det hele trenger en diagnose, eller å få vår verden til å vakle av usikkerhet og bekymring. Det vil helst gå bra, også for neste generasjon, ikke sant?

Det er tøft å mistenke at barnet ditt ikke har det bra. Det er skremmende å ikke forstå det som skjer. For meg blir min reaksjon at jeg ikke er god nok forelder, jeg blir redd og frykter at det er jeg som har skyld i at barna mine stadig henvender seg til digitale enheter. Har jeg ikke lært dem å være glad i naturen? Å oppsøke friheten i det å være barn, ungdom og oppdage hva som er utfor nabolagets grenser, leke, være med venner? Har de fått for mye skjermtid? Har jeg frarøvet dem friheten i å være et sunt fysisk aktivt og sosialt barn?

I møte med andre foreldre opplever jeg ofte samme dilemma og frustrasjon. Vi er bekymret. Vi ønsker å få hjelp til å forstå hvordan det er å være barn/ ungdom og vokse opp med digitale enheter. For oss er det noe som skurrer og det merker vi ved at barna våre tilbringer mer tid alene, ikke oppsøker hverandre, skjermtid trumfer de fleste andre aktiviteter og de blir ampre og sinte når vi beskylder dem for mye skjermtid og ender med å  ta enhetene fra dem. 

Ved å ha vokst opp uten digitale enheter har vi magre forutsetninger for å virkelig forstå våre barn og deres digitale hverdag. Og for dem er det motsatt, de har ikke kjent på det å leve uten. Vi står overfor kunnskap om hverandre som vi ikke har. Vi står overfor kunnskap om effekten av digitalt bruk som vi ikke har.

Kjenn litt på det faktum at på et tidspunkt vil det faktisk være ingen gjenlevende generasjon som ikke har vokst opp uten den virtuelle verden. Hvilke verdier og kunnskap er det viktig at vi innen den tid har gitt videre?

Det er lett å gi barna en diagnose; "digital avhengig". Det er bare det at er ikke barna våre friske da? De har god helse, fysikk, klarer seg på skolen, går på fritidsaktiviteter, spiser....

Det kommer stadig ny forskning som påpeker risikoen ved for mye skjermtid; avhengighetsskapende, aldri før har barn og unge vært mer ensomme, prosentandel av ungdom med depresjon har økt, selvmordsraten har økt, søvnproblemer. Utover dette er det mobbing, kroppspress og en arena for seksuelt misbruk og kriminalitet.

Når vi velger å sette en diagnose på barna våre sitt skjermbruk og nettadferd, kan det være en måte å hjelpe oss å forstå at disse enhetene er avhengighetsskapende.
For hvert "stryk" du gir din telefon, for hver "like" foregår det en kjemisk reaksjon, en dopamin utløsning. Dopamin er et hormon som ligger til grunn for forventningen om belønning og gir lystfølelse. Det er den samme mekanismen som gir avhengighet av rusmidler. Det går rett inn i "belønningssenteret" av hjernen vår, og for hvert "dopamin støt" blir avhengigheten sterkere og vi ønsker å klikke, "stryke", "game" og "like" oftere.

Det som for meg fremstår som ullent med å umiddelbart kalle denne digitale vanen som etablerer seg hos barna våre (og oss selv!) som avhengighet er at det alene retter vårt fokus direkte mot enkeltindividet. Altså i denne sammenheng barnet vårt, i stedet for å vende vår oppmerksomhet, øke innsikten, bevisstheten og skepsisen mot den industrien som står bak det hele. 

De store gigantene som har forskere som jobber for nettopp å skape DEN appen, DET spillet, DET sosiale mediet som treffer lykkepunktet til hver og enkelt av oss. De er ute etter å vinne vårt neste klikk og scroll. Alt er laget til slik at det er attraktivt, fargerikt, glinsende, tiltrekkende, spennende, dynamisk, sexy, vellykket, lykkebringende, interessant, og stadig forer oss med noe nytt. 

Det er en industri som målrettet jobber på spreng for å stadig tappe inn i vårt lykkesenter samt spiller på vår frykt og naivitet. De legger inn akkurat de riktige variablene som opprettholder vår interesse, engasjement, fokus og dette ofte med å appellere til vår underbevissthet og belønningssenter. Lykken som varer i korte støt, som distraherer oss fra alt annet. Fra følelser? Pusten? Tankene? Omgivelsene? Hverandre?


Barna har på lik linje som oss voksne behov for å vite at de fleste apper, spill mm. er laget slik at de skal fange oppmerksomheten og er avhengighetsskapende. Vi er også forskjellige, skadevirkningen kan være større for mennesker med mindre selvkontroll, for barn uten voksne som regulerer, involverer og setter tydelige grenser. Det er en stor læringsmulighet i en slik tilnærming; å forstå hvordan teknologien virker, hvordan den virker forskjellig inn på oss mennesker, på vår hjerne og vår kjemi. Hvem som står bak og hva deres formål er.

Det er kanskje med en felles økt forståelse for hvilken innvirkning det har på oss, på våre følelser, tanker og atferd, som kan bidra til at vi øker sannsynligheten for å disiplinere bruken, ta ansvar og åpne for bedre valg og andre muligheter. For er det ikke nettopp det som er en del av floken her, at vi sliter med å disiplinere bruken av enheter? Vi klarer ikke å løsrive oss. Hva er det vi bruker tiden til? Er det ikke sånn at vi knapt tør å bare sitte/ stå rett opp ned alene uten en skjerm å gjemme oss bak? Hva starter og avslutter mange dagen med?

Barns atferd

Skal vi gå løs på våre barns atferd må vi starte med vår egen. Har vi ikke observert, vært, eller er de foreldrene med barn på lekeplassen hvor barnet leker og mor/ far sitter med mobilen? Hvor ungdommen spiller håndball kamp og mor/ far står bak mobilen og tar bilder, sjekker e-mail mm. Har dere sett den familien på restaurant hvor alle sitter med hver sin enhet og ikke snakker med hverandre? Den moren og faren som sitter i hver sin sofakrok og scroller på ipaden. Avdelingen som sitter i møte og samtlige har mobilen rett foran seg, vier den oppmerksomhet ved den minste vibrering - "må bare ta denne". 

Finnes det noe bedre enn å kunne gi ditt barn, din venn, din ektefelle, din kollega din fulle oppmerksomhet? Hvilken prioritet og rekkefølge kjenner du selv at du er når du snakker med din venn og han avbryter mitt i samtalen for å se på meldingen som akkurat tikket inn? 

Hvis du velger vekk mobilen når barnet ditt sitter i sandkassa og vil vise deg alt hun kan så anerkjenner du barnet, du gjør barnet større og viser at det er viktig. Hvorfor skal våre barn gjøre annerledes enn oss? 

Kan vi lære oss selv og våre barn at digitale enheter er noe som bør benyttes med moderasjon? Det må reguleres , og at noe må ha aldersgrense? Tilsvarende det som er gunstig for oss, som riktig mat for riktig energimengde og næring, eller aldersgrense for førerkort grunnet kognitiv evne til å forstå trafikkbildet.

Barns bruk av digitale enheter rangerer fra noe som er hensiktsmessig til noe tvangsmessig og vanedannende. Det er ikke tvil om at det er noe alarmerende vi bør rette oppmerksomheten vår mot. 

Fenomenet "digital demens", «digital avhengighet" og "virtuell autisme» er muligens reelle nok. Samtidig så er vi nødt å ta med oss at teknologien, de digitale enhetene og barnas bruk ikke nødvendigvis kan likestilles med rusbruk. Disse enhetene tjener viktige formål i våre barns liv og våre egne liv. 


I dag er vi alle avhengige av teknologi for å kunne gjøre jobben vår, holde kontakten med familie, venner, betale for oss, reise osv. Med dette synes jeg det er vesentlig at vi må finne fornuftige og sunne måter å forholde oss og benytte teknologien på, uten at det stadig løper en risiko for avhengighet. Vi må kunne etablere "digitale regler" og "digital etikette" for å kunne håndtere det riktig innenfor forsvarlige rammer og for å kommunisere med hverandre på en respektfull og god måte.

Det kommer stadig ny forskning på bruken av internett, digitale enheter osv. Men de er ikke alle enstemmige. Det fremstår at det å forske på vår adferd tilknyttet bruk av digitale enheter og internettet er nyansert, det dreier seg ikke bare om den totale skjermtiden, sammenhenger mellom bruk av digitale enheter og depresjon, ensomhet og selvmord. Forskere i nevrovitenskap påpeker at det råder liten tvil at lang tids interaksjon med skjerm har en påvirkning og vil sette spor i hjernen. Samtidig rapporteres det om at skjermbruk øker kraftig hos barn og ungdom. Samtidig øker antall ungdom som er ensomme, ulykkelige og deprimerte. Kausaliteten er ikke entydig men skjermbruken trer frem som en mulig hovedmistenkt. Det er komplekst, og sannsynligvis er det flere faktorer som spiller inn.

I tillegg så er det ikke alltid de positive trendene med teknologien som fremmes og belyses, skal vi ikke huske å ta med oss den positive opplevelsen f.eks barn og ungdom får ut av å være sosial på nett, dra nytteverdi av det som læringsverktøy og ha det moro?

Mens vi venter på etterlengtede robuste, vitenskapelig baserte retningslinjer, regler og politikk rundt bruk av internett og digitale enheter, så er det en mektig industri der ute som stadig finner nye måter å snike seg inn i belønningssenteret vårt, kapre vårt fokus, som forsyner seg grådig av tiden vår, pengene våre, setter barna våre i transe og utfordrer barn og voksnes sosialkompetanse og disiplin.

Hva er det med tenåringen som stadig sitter med mobilen? Er han avhengig eller er det normal sunn sosialisering i en virtuell verden?

Skal vi som foreldre fremdeles velge å vente på solide retningslinjer, se hva naboen gjør og kopiere det, børste uroen under teppet og håpe på en autoritet som sier hva som er bra/ ikke bra. Eller blir det en risikosport? 

Skylder vi ikke våre barn (og oss selv) å ta ansvar - å vurdere risikoen med nettadferd og skjermbruk nå? 

Klarlegge sammen mer presist forholdet mellom det vi observerer er mulig sammenheng mellom våre barns velvære, helse og skjermbruk? Sette oss ned med barna og involvere oss og forsøke å forstå hvordan det er å være dem i dag, og samtidig gi dem anledning til å forstå oss og vår bekymring? Fortjener ikke alle den gaven å få  hele vår oppmerksomhet når vi er i sammen?