Klok på stress - spiller det noen rolle?

21.09.2020

Om vi noen gang vil forstå fenomenet stress fullt ut er lite sannsynlig. Tilsvarende er vel også forståelsen av hverandre.

Dersom en mulig gevinst av økt forståelse for egen og andres stressrespons er å få det bedre med seg selv og de rundt seg, er det ikke da et fenomen verdt å flombelyse jevnlig fra ulike hold?

Kan vi forstå fenomenet stress bedre?

Tja.....å gjøre en innsats for å forstå det, være nysgjerrig på det, gjøre seg kjent med hva det innholder, kan ihvertfall øke sannsynligheten for at vi forstår oss selv og de rundt oss bedre. Om vi noen gang vil forstå stress fullt ut er muligens lite sannsynlig. På lik linje med andre fenomen, så er det bevegelse i fenomenet stress også.

Stress er noe som er svært tilstede i dagens samfunn, og det gjerne på en måte som oppfattes som belastende og sykeliggjørende. Stress er en respons som har tjent menneskene godt i århundrer, og som kanskje i det siste århundret har fått et ufortjent dårlig rykte.

Verdien i å engasjere seg i stressfenomenet

Med tanke på statistikk og tall som legger frem at stress fører til sykdom, utbrenthet, angst, stort sykefravær og lavt immunforsvar er det stor grunn til å engasjere seg i fenomenet stress. Kanskje vel så gyldig grunn til å belyse fenomenet er at stress også er en nyttig respons som sørger for at vi blir mer produktive, håndterer situasjoner, livet, relasjoner, utfordringer og våre mål best mulig. Det er når vi ikke evner å slå av stressresponsen over tid at den gjerne fortoner seg negativ og overbelastende.

Er det mulig at ved å forstå egen og andres stressrespons så øker vi sjansen for å bedre kunne samarbeide, anerkjenne og rydde opp i noen misforståelser? Kanskje tom. tilrettelegge for hensiktsmessig respons?

Har du f.eks. noen gang vært i en stresset situasjon, en krangel med din partner og erfart etter lunta er tent og byllen detonert , så blir den ene parten aggressiv eller stikker av? Den andre parten på sin side lager noe ekstra godt til barna for deretter ringe en venn eller mor for å fortelle hvor urimelig partneren er og søker støtte og trøst?

Fight/ flight

Vi mennesker fortolker situasjoner uavbrutt, dette er vi nødt til for å skape mening av våre omgivelser, av situasjonen vi er i. Vi står gjerne i samme omgivelser og fysiske verden som vår partner (kollega, sjef, venn, ektefelle, mor, far etc), men har ulik oppfattelse av det som skjer og reagerer ulikt. Å fortolke hvorfor den andre velger å gjøre som den gjør er kanskje også knyttet opp mot usikkerhet. Vi risikerer å misforstå den andres stressrespons, noe som igjen utløser sterke følelser som avvisning, overbeskyttelse, stillhet, sinne, sjalusi mm.

Fight/ Flight (kamp/ flukt) er en velkjent og vitenskapelig dokumentert respons når mennesker blir stresset.

Walter Cannon artikulerte teorien om "fight/ flight" respons allerede på 1930- tallet. Veldig forenklet beskrevet så får vi når vi står over trusler en umiddelbar stressrespons som utarter seg i at vi enten går i kampmodus, og går løs på trusselen eller flykter fra den.

Fremdeles og nesten uavhengig hvilket kurs, webinar eller foredrag om stress jeg har deltatt på, så kommer man utelukkende inn på denne stressresponsen som et selvsagt. Noe som for meg blir ufullstendig da det foreligger forskning som viser at denne responsen ikke er dekkende for alle. La meg i denne sammenheng introdusere en annen respons: "tend & befriend".

Tend & befriend

Nesten 70 år senere dokumenterte Shelley Taylor (2000) en annen respons: "tend and befriend".

Det har seg nemlig slik at det meste av stress forskningen som støtter fight/ flight teorien var gjennomført på menn. Hva med kvinner? Har de en annen respons?

Når Shelley startet å forske på kvinner og deres stressrespons så dukket en annen form for respons opp; nemlig å ivareta sitt avkom og / eller sosialisere og gruppere seg samt forsøke å komme overens (bli venn med) med trusselen en stod overfor.

Hverdagens trivialiteter

Stress fortoner gjerne i dag annerledes enn hva våre forfedre erfarte som stress. De måtte klare seg i naturen og var i fare for å bli drept, plyndret, fryse eller sulte ihjel. Moderne stress, kan jeg vel påpeke at som regel ikke akkurat skyldes at vi står i fare for å bli drept, eller at vår fysiske eksistens er truet (selv om mange mennesker selvsagt også i dag står overfor svært reelle trusler mot liv og helse, trenger jeg nevne Covid 19?). Det er ofte i de vanlige trivialiteter i livet, som tidsklemma, barnas mange aktiviteter, digital avhengighet, den sure sjefen, den irriterende kollegaen, skjønnhetsidealet og så videre - disse hverdagslige "truslene"som skaper det usunne stresset i hverdagen.

«Kose-hormonet»

Stress økningen får hjernen til å øke produksjonen av hormonet oksytocin, som fremmer sosial atferd, det kalles gjerne også for "kose hormonet". Hos kvinner så bidrar østrogen til at dette hormonet forsterkes, vi oppsøker nærhet, trenger å ta vare på alle og bli venn med. Hos menn så bidrar testosteronet til at "kose hormonet" avvises, de søker aktivitet (fight) eller inaktivitet (flight).

Her er det allerede en tydelig indikasjon på at det foreligger en reell, fysisk og biologisk betinget årsak til at vi reagerer forskjellig når vi er stresset.

Altså kan kvinner oppleve at stress reduseres ved å ta vare på ungene, de rundt seg og gjennom prat. Menn får redusert stress ved å bli inaktive (stille, passive, unngår situasjonen) eller ty til aktivitet.

Ingen fasitsvar

La meg være tydelig. Jeg ønsker ikke å generalisere, ovennevnte eksempler er satt på spissen og er for å illustrere.
Det er nyanser av alt, og det er vesentlig å vite at damer også har "fight fight" respons og menn har "tend og befriend" respons. Vi er alle forskjellige og vil ha ulik respons som i tillegg kan endre seg over tid og gjennom ny innsikt, samt er situasjonsbetinget. Utover dette er det mange flere endringer og prosesser som skjer i kroppen når vi utsettes for stressende stimuli som jeg ikke går inn på her.

Bare misforståelse?

Ved å øke utgangspunktet for å overhodet kunne forstå den andres reaksjon, kan det kanskje bidra til å lukke gapet litt, redusere misforståelsene som i seg selv øker det negative stresset. Vi gir oss selv en anledning til å tolke og dermed handle annerledes.

Når partneren etter krangel trekker seg inn i seg selv, drar ut på joggetur mens du selv har behov for en klem, pusler rundt barna, ringer til venninnen, kan det altså ligge til grunn en helt konkret, biologisk årsak til ulik respons. Det trenger ikke nødvendigvis være en skjult agenda eller annet drama bak det.

Man jobber med å forske seg frem til hvorfor kjønnene har utviklet seg forskjellig på denne måten. Det koker gjerne ned til hva som har vært hensiktsmessig for overlevelse av arten. Det hadde vært en lite hensiktsmessig reaksjon hvis alle ble igjen for å sloss mot inntrengeren og ingen ivaretok avkommet.

Hva med stressrespons knyttet opp mot lederferdigheter?

Uavhengig av årsaken så synes jeg det er interesseant å bli oppmerksom på at det kan være enkle grunnleggende kjemiske forbindelser som forsterker og/ eller svekker våre reaksjoner. For flere kan det for eksempel være nyttig informasjon at det å stadig ivareta alle andre når man selv er under stort press er en stressrespons. Noe som igjen, dersom langvarig stress kan bli vår akilleshæl? og vår styrke?

Og hva med ektemannen som ikke vil kose eller prate når du har behov for det? hans kjemi for å stresse ned er å få være i fred, eller gå i gang med en aktivitet.

Et annet moment som er verdt noen refleksjoner, er om denne atferden spiller noen rolle med tanke på lederferdigheter?

Lenge antok man at kvinner var uegnet som ledere, da de ble ansett for å bli for emosjonelt involvert, klarte ikke å distansere seg. Hva hvis vi snur på det? Flere bedrifter og familier erfarer krise i forbindelse med nåværende situasjon. Spiller det dermed noen rolle at man har en leder, en forelder som er opptatt av de ansattes/ familiens velvære? Som er opptatt av samarbeid? Opptatt av å stå sammen?

Nysgjerrig Coach

Jeg er hverken biolog, psykolog, eller forsker. Jeg er Coach og er nysgjerrig på hva det er som gjør at vi velger å gjøre som vi gjør. Hva er det som gjør at du har du din atferd? Kjører akkurat den interne prosessen? Velger slik strategi? Og hvorfor jeg har min? Hva er det som gjør at ditt stress utarter seg annerledes enn mitt? Hva vil være en mulig bedre strategi? Hvordan kan jeg agere i stedet for å reagere?

Sist men ikke minst; har jeg økt kunnskap om et tema kan jeg muligens posisjonere meg bedre. Se ting i sammenheng, reflektere annerledes, observere situasjoner fra flere perspektiv og styrke sinnets immunsystem.
Kanskje tåler jeg bedre neste gang jeg har behov for å snakke om krangelen i morges med min ektefelle, at han distanserer seg og heller går ut og jogger?
Selv kan jeg gå over til naboen og ta en etterlengtet kaffeprat uten å tenke at ekteskapet er i fullstendig krise.