SPRINGBRETT I LEDELSE

04.10.2020

Hva som er god ledelse er et relevant tema som stadig er i søkelyset, og synet på hva som er god ledelse er i endring. Ledere selv får ofte støtte fra arbeidsgiver og hjelp til å utøve lederrollen. I samme inn-pust så florerer det med ulike lederprogram, ledelsesteorier, forskning på hvilken type ledelse har best effekt, bøker om ledelse, foredrag, artikler, podcasts mm.

Våre mangfoldige tilnærminger og fokus på ledelse gjør at det etterhvert blir til et tvilsomt og kanskje belastende tema. Det blir fremmed og unaturlig.

Blir det for mye? Begynner ledelsestrendene å slå seg selv ihjel og bli irrelevante?


Skal det være månedens smak?

Fagfeltet ledelse involverer så mange retninger, trender, teorier, metoder og løsninger. Endringsledelse, stabilitets ledelse, virtuell ledelse, data drevet ledelse, emosjonell ledelse, agil ledelse, bionic ledelse, embedded ledelse, lean, six sigma, resilient ledelse, nettverksledelse, fremtidsledelse og så videre. Er det NOE i disse retningene og metodene? Eller er det mye av det samme bare i ulik innpakning, type "flavour of the month"?

Gamle ideer om ledelse som behandles som nye?

Er ikke ledelse noe man blir utsatt for og utøver gjennom hele livet? Jeg velger ihvertfall her å drøfte ledelse som noe vi opplever gjennom hele livet, fra våre foreldre, til oss selv, søsken, lærere, sjefer vi møter i ulike jobber, trenere, venner, fotballklubben vi holder med, det politiske partiet, fiktive figurer, religion, influensere, bloggere osv. Ledelse er biologisk og kulturelt forankret. Det er ikke noe nytt med det. Det har vært et naturlig fenomen i menneskelivet til alle tider.

I en relasjon mellom mennesker så utøver alle deltakerne i relasjonen ledelse, men graden av ledelse varierer. Denne variasjonen kan skyldes grad av kompetanse, egenskaper, kontekst og flere andre variabler. 

Jeg bruker også begrepene leder, ledelse om hverandre i dette innlegget (gjerne arrester meg på det), for meg går det hånd i hånd.
Vi kan ikke isolere begrepet ledelse. Vi gjør det til noe flyktig og nesten et mysterium. Det er begrep hvor vi fort generaliserer og gjør opp våre egne meninger om hva inneholder.

Hvorfor skal vi ikke se ulikt på ledelse når vi er ulike og har forskjellig syn på ting?

"Meanings are like buttholes. Everybody got one"

Vi bruker våre eksisterende mentale modeller av verden, som er preget av generalisering, forvrenging, fortolkning, utelatelser, erfaringer og kontekst for å finne informasjon om ledelse som støtter våre egne konklusjoner og meninger om det.

I alt mylderet blir konkrete fakta, reell effekt av ledelse, det naturlige i ledelse og fellesnevnerne vanskelig å legge merke til. På det viset blir kanskje ledelses-industriens kvantitative berikelse samtidig en kvalitativt skuffelse som frarøver oss riktig fokus? 

 For å si det mer direkte; vi risikerer å betale dyrt for å dyrke frem en konstruert lederstil som ikke holder mål, som ikke er knyttet opp til det som faller naturlig.

"Frist meg ikke inn i ledelse"

Hva er det en leder skal gjøre da, når han/hun driver med ledelse? Hele dette stillaset av metoder, best practice, karisma og kunnskap?

Da vi alle er unike individer og dermed har vår egen oppfattelse av verden, så er det også like mange unike oppfattelser av hva god ledelse er.

Det som er god ledelse for deg i din jobb, i ditt liv er ikke nødvendigvis god ledelse for sidemannen din. Måten jeg ledet meg selv da jeg var 20 ville ikke holdt mål i dag.

Nettopp av den grunn synes jeg det kan være hensiktsmessig å se litt i vitenskapelig retning for å se det med et mer kritisk og systematisk perspektiv. Men som alt annet så er jo ikke forskning en garanti for at noe er sant, det øker muligens sannsynligheten for at hvis man eksempelvis følger de funn for hva den beste ledelsesmodellen er, så sikter man bedre og øker igjen sannsynligheten for å lykkes som leder.

Har ledelse noe betydning da?

Ledelse kan ha svært stor betydning. På godt og vondt. Både for enkeltpersoner, for grupper, for organisasjoner, for byer og for land.

Hvis jeg ber deg tenke på en leder som var virkelig god, som utløste det beste i deg, som du gjerne ville jobbet mer sammen med, som inspirerte. Hva konkret var det denne lederen gjorde, hvilken type ledelse?

Også kan du tenke på kontrasten til den gode lederen. En leder som var skikkelig dårlig, fiendtlig, nedbrytende og diffus.

En første antakelse fra mitt ståsted er at du vet nøyaktig hva god ledelse er. Faktisk så tok det deg ikke særlig lang tid å tenke på den gode lederen og den dårlige.   

Dersom det stemmer, så er jo kunnskapen om god ledelse rett foran nesa på oss hele tida, ikke sant? Hva er "it-faktoren" som gir deg det umiddelbare svaret på hva som er god ledelse? Hvem som er en god leder?

Er det ikke følelsene du sitter med etter dine erfaringer i samhandling med lederen? Med deg selv, med din forelder, din venn?

Det vil si at god ledelse handler om følelsene ledelse som aktivitet gir. Følelsene du som leder gir. Og følelser er viktige, de aktiviserer tanker som igjen fremmer handling.

Dilemma med følelser på jobb

Den interessante tvisten i dette er muligens at ledere må gjøre en innsats for å forstå hva følelser handler om for å yte god ledelse. Og DET i seg selv er et dilemma. Hvis du ikke kan snakke om det, kan du heller ikke styre det. Kanskje vi selv og organisasjoner snyter oss selv med måten vi ser på ledelse?
Mennesker er rett og slett mer følelsesstyrte enn vi kanskje liker å tro, også på jobben.

Springbrettet

Ledelse er noe som er naturlig, og det kan ha en organisk vekst i ulike retninger. Det handler kanskje først og fremst om mennesker, å forstå hvordan vi føler, tenker, opererer og hvilken påvirkning jeg som leder har på dem. Og skal vi forstå andre, er det vel en vesentlig fordel og først forstå seg selv. Det er først når du gjør det at du frigjør kapasitet til å forstå andre. Det i seg selv kan være et springbrett til god ledelse.

Bli sett og hørt

Et grunnleggende menneskelig behov er å bli sett, hørt og forstått. Kjenne at vi har en verdi, bli anerkjent. Enhver person har rett til å bli stilt til ansvar for å yte noe til fellesskapet. Dette gjør vi ved å ta oss tid til det. Ved å kommunisere, og lytte. En bør ta menneskers følelser på alvor. Våre egne følelser på alvor. Være nysgjerrig på følelser.
Frykt for eksempel er vanskelig, vi må forstå at folk reagerer ulikt, i ulik takt og respektere menneskenes ulikhet.

Ansvaret

God ledelse handler blant annet om å være oppmerksom på at du som leder har et ansvar for din emosjonelle kommunikasjon, med deg selv og andre. Emosjonelle prosesser bør håndteres riktig. Det er en stor sannsynlighet for at når de ansatte er i en emosjonell tilstand ved kriser for eksempel, så er du som leder det også. Akkurat da, midt i krisen, ser de til deg for å vise vei, være tydelig, ryddig, ærlig og for å gi håp. Alle de beste lederprinsipper du har må benyttes mer heftig enn normalt og du må våge å være en tydelig leder. Mot er også å vise at du selv strir med følelser og er sårbar.

Emosjoner smitter, og ledere er ikke bare de som sitter på toppen, de er overalt i organisasjonen. Det er igjen dette naturlige med ledelse, hvem er det vi egentlig følger? Ikke nødvendigvis den med tittelen Leder.

Jeg velger å avslutte dette innlegget med å invitere til debatt, meninger. Det er ingenting i dette innlegget som er en absolutt sannhet overhodet. Fenomenet ledelse er massivt, eller har vi gjort det massivt?
Når et tema engasjerer er det mye læring og ny innsikt å hente. Kjør på! Gode ledere er ledere som stadig lærer noe nytt, og det trenger vi hverandre for å gjøre.

Quote:

"The major problems in the world are the result of the difference between how nature works and the way people think."

 Gregory Bateson